Europa 2.0

Jeg skulle ha tatt et svalestup ut fra en byggkran for lenge siden. 

Istedenfor heller jeg i meg en skinny bitch og lener meg tilbake i den utpulte stresslessen i loungen på gardermoen. 

250,- Norske kroner gir fri tilgang på alkohol og nøtter. Åpent Wi-Fi. 6 timer til flyet går. God tid er alt jeg har og forholdet mellom dødsangst og livslyst svinger som en pendel. 

En sjarmerende, men sykelig overvektig brunette serverer chillinøtter i sky Loung-chen. En GT. Et glass sjampagne. En øl. Polly p’nøts. Ritz kjeks. Stout. GT. Pistach,-nøtts, Mister tellinga. 3 timer til flyet går. Rolig jazzmusikk i bakgrunnen. Rock i forgrunnen. Korte setninger. Rusen tar over for virkeligheten.

Jeg er her enda. Uten skam eller anger jager jeg nedpå enda en GT og finner veien til toalettet. 

Det føles til å begynne med herlig virkelighetsfjernt å fly på fylla. Men jeg orker ikke mer. Ved siden av meg sitter en kineser og gliser tilsynelatende formålsløst av alt og ingenting. Det er visstnok IKKE turbulens i dag, ifølge han. Bak meg sitter det som ikke kan være noe annet enn en voldtektsforbryter og spiser hundekjeks.

Hvorfor dro jeg egentlig hit? Jeg tror jeg skulle et eller annet. Tror jeg. Skulle i hvert fall ikke lete etter et sjømonster, men så sitter det et tvers ovenfor meg. Tinder leverer. Kveldens ”date” minner mer om ABB enn det jeg er komfortabel med. Jeg sier ikke stort som vanlig. Absorberer motvillig glupe referanser til den moderne betydningen av sex in the city, og ”the martinist order of unknown philosophers.” Jo, takk. Men jeg har et sted å sove i natt. Skal vi møtes i morgen og? Eh, ja. Men jeg kan ikke den dagen. Kanskje vi bare snakkes i baren. Det var uansett deilig å møte deg. Jeg kan godt forstå at du føler deg feiloppfattet. Du er jo gal.

På vei tilbake til hostellet innser jeg at jeg er en jævlig person. Rett etter dette blir jeg stoppet av en 18 år gammel flyktning og ranet med en brukt neglesaks. Han får lommeboken, telefonen, et klapp på skulderen og et ønske om videre lykke til i dette liv. 

Det er fortsatt mørkt når jeg legger meg til å sove. Så braker min fremtidige skjebne inn på rommet. 110 kg fett. Og han skal selvfølgelig sove i sengen over meg. Vel vitende om at dette er min siste natt på jorden gir jeg meg selv en god klem og lukker øynene. Det lekker svette gjennom madrassen hans kontinuerlig gjennom hele natten. Gul kvae trenger seg gjennom desperate svettekanaler, som kveiler seg igjennom et uforståelig lag av spekk. Jeg våkner neste morgen. Fortsatt i live. 

Jeg får bånna nedpå en GT og sender en melding til gårsdagens date. 
”Hva har du på deg?” 

Ikke noe svar. 

Jeg går til en nærliggende park.

Sex bjørnunger senere ligger jeg under sol og skyfri himmel, i en ugjenkjennelig himmellegemeformasjon. Føkk it. Hva har vi av musikk her? Jahnh Theighen. Det får duge. Skjelettmannen.

Jeg beklager min oppførsel i går. En bitter bieffekt av min personlighet. Du må nesten bare tåle det.