Kjære venner.

Det skal berettes, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg starter med at jeg våknet opp i dag morges. Og siden det ikke var noen andre enn meg selv hjemme hadde jeg ingen andre å plage med alskens tøv og tullprat, så jeg blir nødt til å åpne skreppa, ta ut datan åpne Word og skrible i steden.

Språkforvirret og rimelig lang i maska ble jeg vekktet slagent tolv søndags morgen. Det var en drita selv som hadde satt på vekkern dagen før etter å ha regnet på fingrene 7 timer søvn. Den nye standarden, men ikke i dag , så jeg slumret til ett halv to. Hodet holdt på å sprenge, og det kan ha vært Laproighen fra Nørrebro som ikke ville dra. Ble sengeliggende i to timer, med enkle behov i hodet; vann – la være å spy. Men etter å ha tatt en spasertur til den lokale butikken med The dark side of the moon på øret, åpnet verden seg for meg. Riktignok klarte jeg ikke helt å bestemme meg for hva jeg ville ha i butikken, og endte opp med en hel del smoothie, potetgull og cola. Poengten er at under rusleturen ble formen fin og synet breddet på verden. Det eksisterte ikke kun pottis og film på sengen den dagen. Tenk på alt man kan gjøre, alt man kan se og høre. Jeg vil se alt som kan sees, høre det som er verdt å høre, gjøre alt det kule som er å gjøre. Ikke bli sittende i sengen som en klein søndags morgens runk, men ut og lage noe, ut å se noe, opp av sengen. Jeg tenker på alt det nyttige jeg har lært, som f.eks at Southern Comfort er brygget på melasse og at fangens dilemma ble brukt som strategi under den kalde krigen. Jeg gir Pink Floyd noe av skylden for denne åpenbaring, og de fine bildene jeg fikk i hodet. ( Man kunne nesten tro det var Andrea som sang på “The great gig in the sky”. )

Nå gidder jeg ikke prøve å skrive det penere, for jeg har tatt vann over hodet, og skjønt at jeg aldri kommer til å bli forfatter av yrke så hva er poenget med å prøve å forklare det når noen andre allerede har gjort det for meg.

A man that is born falls into a dream like a man who falls into the sea.
Joseph Conrad

Poenget er at man skal ut og se og gjøre noen greier som man har lyst til ikke sant. – sitat Caspar.

......nei det var skjønn musikk og sterke visuelle inntrykk. - sitat Per.

Magi er det vi mennesker kaller kjærlighet… - Alex

We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep…
William Shakespeare

I tråd med denne nylige menig med dagen og research i forbindelse med teksten kom jeg over at dette med mening med livet er noe som har plaget menneskene i evig tid. Derav religion. It all starts with God ,også med stor G å greier. Du er skapt av Gud, derfor er din mening med livet bestemt av Gud. Bra. Mer om det her.

Men for oss Ateister er det jo neppe noe håp, altså en ateist han ingen mening med selve livet.

Er vi villige, spurte Nietzsche, til å si et så lidenskapelig "Ja!" til hvert enkelt øyeblikk i vår eksistens at vi ville ha tatt alle de samme valgene igjen, selv hvis vi måtte gjenta dem for evig? Han skrev i Die fröhliche Wissenschaft (1882): "Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.

Ikke akkurat så forbanna lyst, men har formulerte dog den flotte setingen; Gud er død.

Vi er jo tross alt besøkende på denne planeten, så vi kan jo prøve å gjøre det beste ut av det. Været er riktig nok ikke lyst, men det er faen meg fremtiden.

Ferdig.