Ensom i Køben

Etter en hard natt på danskebåten og en stappfull busstur kom jeg endelig fram til store strandstredet 10. Jeg hadde vært oppe såpass lenge at mangelpåfrokost-irritasjonen hadde rukket å bygge seg opp i meg, men da jeg endelig hadde funnet fram kom gleden over å straks skulle spise morgenmat i gode venners lag. Det var dette jeg var her for. Hyggen rundt frokostbordet. "Ta min marmelade"-stemning og godlun erting, som egentlig bare signaliserer "jeg er glad i deg". MEN hvor var alle sammen? Velkomst klemmen og gledesropene var erstattet med en kald skulder, i form av en nøkkel, og en tom, stum leilighet. Irritasjonen bygget seg opp igjen og de julianske tanker poppet fram i hodet mitt "Det er ikke det at jeg bryr meg. Jeg driter i Jonas, Caspar, Emil og Nic. Jeg ville bare til Danmark jeg, men jeg hater Danmark."
Men så forsto jeg. De elsker meg så høyt og stoler så mye på meg at de forærer meg sin egen nøkkel. De har trua på at jeg, som dem, respekterer vennskapet vårt og kan etterlates alene i deres leilighet. Så feil kan man ta. Jeg har nå snoket rundt i alle rom og endevendt enhver krik og krok. . Jeg har forgrepet meg på brown cheesen jeg skulle gi til guttene (men hvor er ostehøvelen?), spilt på samtlige gitarer, pianoer og basser, hoppet i alle senger, knasket alle piller, brukt begge doer, spyttet i melken, spyttet i drikkeyoghurten, spyttet på leverposteien, spyttet i karripastaen, spyttet i skoene, spyttet i vasken, spyttet i do, prøvd alle jakker og prøvd alle sko.
Nå sitter jeg her og nyter en herlig frokost, med en microoppvarmet kaffekopp. Kameraet er forresten støttet opp ved hjelp av Emils kamerastativ som jeg fant bak komoden hans.

Stereotyper?

"Vi er bare brikker i samfunnet"

Følgende utdrag fra intervju er hentet fra det Amerikanske magasinet Vouge, og omhandler mannens klare representasjonsform igjennom stilutvikling og poengteringsprinsipper rundt tobaksrøysredskaper som for eksempel pipe.

"Jeg ønsker ikke at min personlighet skal fremstilles på en misvisende måte, for folk har så lett for å dømme folk. Rett og slett fordi menneskene allerede fra de blir født skaper seg bilder på folks personlighet gjennom hvordan de ser ut. De setter folk i bås. Det er et meget utbredt fenomen som vi lett kjenner igjen" - Sier Capsar Strøm Cappellen (22) og holder en ramme rundt hodet for å poengtere.






"Og pipen da?"

"Den smaker så godt, også får den meg til å se intelektuell ut. hahah, ikke skriv det siste. "



"Jeg har valgt å legge vekt på mannens sårbarhet når det kommer til valg av antrekk"- Jonas B. Stenerson (21)
"Min versjon av verden omhandler ikke mannen som maktutdøver, men snarere et offer for diktaturet som kvinnen utdøver ovenfor han. Valg av fargen blå er bevisst for å fremme dette igjennom konnotasjoer til havet. Vannet er fruktbart, men også veldig flytende. Slik som mannens selvtillit når det kommer til kjærlighet. Dessuten matcher fargen blå mine øyne"



Den eneste kvinnen i rommet er enig.



"Jeg bryr meg ikke om hvordan klærne er representasjonsformer for symbolikk og annet tull" - Poengterer Emil Gastun Larssen (21)
"Jeg er bare ute etter å bli oppfattet på en særegen måte slik at min autoritet kommer klart fram igjennom maskuliniteten i mitt antrekk og holdning. Ved å bevvist spille på det retroperspektiviske i antrekket får det meg til å virke eldre enn jeg er, og derfor mer autoritær. Bukseselene skal med fordi da har man klare referaser til gamle mafiafilmer der hvor de spilte poker og sånn i bare singlet og hadde pistolen under armen. Men jeg har sluttet med pistol etter å ha blitt stoppet av politiet på utesteder. Ikke publiser det siste der forresten."

"Men det var så bra" - V

"Ok da. Også kan du skrive at det vi prøver på er å skape populærkultur."

"Seriøst?"

"Ja."



"Vi er bare brikker i samfunnet, men hvis vi skiller oss ut vil vi ikke havne i et system som er klart definert av samfunnet selv, og ikke menneskene, altså brikkene. " - Caspar